Den perverterte ytringsfriheten

När det gäller invandringspolitiken avviker Sverige från resten av Europa dels med sin extrema politik, dels med sin extrema politiska och mediala konsensus om denna politik. Men det är endast en gradskillnad, inte en artskillnad.

Som framgår av nedanstående text – och som det kan vara bra att emellanåt bli påmind om – odlas den stora samhällslögnen om invandringens förtjänster och den egna befolkningens rasism överallt. 

Trots att hela Europa är på dekis och fattigdomen redan en realitet för stora befolkningskategorier, finns inte den nödvändiga handlingskraften hos Europas politiker. Istället för att skydda sina egna befolkningar från en invandring som förvärrar situationen, odlar Europas makteliter samma stora samhällslögn som vi känner från Sverige.

Arnt Folgerö är en pensionerad journalist. Han är välinformerad, skriver om angelägna frågor och är en god stilist. Men inte heller i Norge räcker det. Nedanstående artikel lyckades han inte få publicerad i norska media.

Är du ovan vid att läsa norska, pröva ändå. Det här är en konkret och lättläst text.

Karl-Olov Arnstberg

 
Arnt Folgerø
Den perverterte ytringsfriheten

Ordskiftet om ytringsfrihet etter drapene i Charlie Hebdo-redaksjonen kan gi inntrykk av at  kjernen i ytringsfriheten er retten til å ”krenke” religioner som islam. I NRK-programmet ”Debatten” torsdag 8 januar ble satire og humor trukket fram som viktige elementer i et ytringsfrihetlig samfunn. Omkvedet var at religiøse må tåle å bli krenket, men det ble også advart om ”mobbing” av grupper med henvisning til hva som skjedde med jødene i forrige hundreåret.

Likvideringene i Paris har gjort at mediefolk, politikere og flosklene deres i den siste tiden nærmest har stått i kø for å verne om ytringsfriheten.

– Drapene i Paris var et angrep på oss alle! De var et angrep på våre verdier! Det frie ordet er det åpne samfunnets fundament! Europa må vise at vi står for det frie ordet!

I denne svadastrømmen kan det være gode grunner til å spørre seg hva ytringsfrihetens riddere legger i sin forståelse av ytringsfriheten, og ikke minst, hvordan de selv praktiserer den. Mannen, som med rette ble beskyldt for å ha sveket både Norge og ytringsfriheten sist den var hovedsak i mediene etter Jyllandspostens publisering av Mohammed-tegningen i 2005, Ap-leder Jonas Gahr Støre, framstår i dag med et mer ”edruelig” forhold til saken. Ja, han berører kjernen i denne friheten når han, i motsetning til ”krenkelsesteoretikerne”, påpeker at ytringsfrihet først og fremst er retten til å kritisere politisk makt. Og forsker Henrik Syse påpekte i Aftenposten nylig et svært viktig, men forsømt poeng i ytringsfrihetsdebatten: ”Ved å gjøre visse dogmer uangripelig i det offentlige rommet, lukker man i praksis døren for den reelle ytringsfriheten”.

NRK-programmet ”Debatten” illustrerer en ytringsfrihetsforståelse mer eller mindre på avveier, mens Gahr Støres maktperspektiv er et bra grunnlag for å drøfte ytringsfrihetens grunnpilarer. Og Syses uttalelser er et godt utgangspunkt for å bedømme om ytringsfriheten bortenfor de religiøse krenkelsene er reell i det norske samfunnet.

Rapporten ”Status for ytringsfriheten i Norge”, som ble lagt fram i siste halvdel av november i fjor, preges i stor grad av de temaene og den ytringsfrihetsforståelsen som dominerte det nevnte tv-programmet, ”Debatten”, i NRK. Sentrale spørsmål i rapporten er hvor villig folk er til å uttale seg krenkende om religioner som kristendom og islam og om innvandrere og homofile. Rapporten viser at det er frykt for å bli oppfattet som mobber, frykten for å såre andre og frykten for beskyldninger om rasisme som er de viktigste grunnene til at folk ikke sier sin mening. Ytringsfrihet kan, ifølge denne rapporten, oppfattes som et spørsmål om hvor villig folk er til å uttale seg nedsettende (krenkende) om visse religiøse, etniske og seksuelle grupperinger. Den blir derfor i mindre grad en frihet til å ytre seg kritisk til politiske avgjørelser og spørsmål.

Grunnlaget for det Gahr Støre kaller maktkritikk er slått fast i en egen grunnlovsparagraf (§110). Til tross for denne formelle adgangen finnes lite eller ingenting av det man kan kalle systemkritikk i Norge, noe som henger sammen med den brede politiske konsensusen i det norske samfunnet og medienes lojalitet til denne konsensusen. Det er derfor få som stiller spørsmål om det norske demokratiet fungerer etter hensikten. Gahr Støres ideal om ytringsfrihet som maktkritikk har altså dårlige kår. Det finnes knapt noen prinsipiell kritikk av maktens innflytelse på flere viktige områder i det norske samfunnet. Norge mangler med andre ord en kritisk offentlighet. De eneste som på en seriøs måte utfordrer den politiske konsensusen, er dissidenter som i stor grad henvist til nettsteder som document.no og rights.no. Det som karakteriseres ytringsfrihetstilstanden i Norge, er altså at visse områder er løftet ut av den politiske debatten og gjort til uangripelige dogmer, slik Syse advarer mot.

Et eksempel på politiske spørsmål som er dogmatifisert i Syses forstand, er innvandringspolitikken og flyktning- og asylinstituttet som i sin tid ble opprettet med tanke på situasjonen i etterkrigstidens Europa. Den gangen var det andre konflikttyper enn dagens som rådde, og dagens verden med 7 milliarder mennesker med store økonomiske, sosiale, kulturelle forskjeller spunnet sammen i et globalisert økonomisk nett, var noe man ikke kunne forestille seg.

Det finnes klare, samfunnsrasjonelle argumenter for å stanse innvandringen til Norge og Europa og for en omlegging av asylinstituttet, som i dag stort sett er et instrument for å sikre arbeidsopphold i Europa for unge menn fra den tredje verden. Men tabuene mot innvandringskritiske argumenter gjør det nesten umulig å få slike argumenter artikulert i den norske opinionen. De kan dog finnes i en slags forskjønnet form, slik Brochmann-rapporten er eksempel på. En reportasjeserie i Finansavisen i fjor presenterte, med utgangspunkt i beregninger fra Statistisk sentralbyrå, en mer nådeløs kritikk som viste at innvandring, særlig fra den tredje verden, er en alvorlig trussel mot velferdsstaten og at den er et økonomisk tapsprosjekt.

Innvandringen til Europa savner sidestykke i historien. Den skjer til en verdensdel der et flertall av landene er i knestående og på retur økonomisk sett, og der arbeidsledighet og fattigdom brer seg slik at stadig flere faller utenom. Land som Spania og Hellas har over 50 prosent ungdomsledighet, og Sverige sender ungdom til et oljeland på retur. Ifølge den britiske økonomen Ida Pape fikk nesten en million mennesker i Storbritannia i 2013 mat fra såkalte matbanker. Komikeren Eddie Izzard har vært med på å gi matvarehjelp i den tredje verden mens han jobbet for FN, men han har ikke kunnet forestille seg at det skulle skje i hans hjemland i det 21. hundreåret. I Frankrike tjener omtrent hver sjette arbeidstaker mindre en den lovfestede minstelønnen.

Det vi ser i praksis, er at en hel ungdomsgenerasjon er i ferd med å bli ekspropriert økonomisk, sosialt og politisk. Men de som problematiserer denne utviklingen og setter den i sammenheng med innvandrings- og asylpolitikken, blir raskt slått til jorden med moralsk fordømmelse og med beskyldninger om rasisme, om fremmedfiendtlighet, om islamofobi, om fremmedfrykt og –angst, ofte ledsaget med beskyldninger om moralsk forkvakling, i likhet med dissidentene i Sovjetunionen. Til forskjell fra dem blir ikke dagens dissidenter satt bak lås og slå, men blir gjerne sparket fra jobben. Det skjedde med Ole Jørgen Anfindsen som ble forvist fra Det norske Veritas på grunn av politisk ukorrekt artikulasjon, og Anders Ulstein fra Actis på grunn av en artikkel på document. no etter 22.juli-massakren.

I den grad et kritisk syn på innvandrings- og asylpolitikken vinner gehør og oppslutning i opinionen, trer det andre mekanismer enn moralsk fordømmelse i kraft, slik det gjorde da Sverigedemokraterna i fjor ble det tredje største partiet i Riksdagen. Svensk innvandrings- og asylpolitikk er fra flere synsvinkler den rene galematias, men hvis kritikken får et organisert uttrykk, slik det har fått i Sverige, førte det altså til at de svenske etablissementspartiene inngikk en avtale seg imellom med sikte på å uskadeliggjøre kritikken. Denne måten å hindre et parti i å arbeide for et politisk mål som er innenfor konstitusjonens rammer, er i strid med den svenske konstitusjonens ånd og en framvisning av det liberale demokratiets illiberalitet og dets stygge, ukonstitusjonelle ansikt. Dette viser hvor langt de politisk korrekte elitene er villig til å gå dersom noen truer deres multikulturelle prosjekt, som de mener er fundamentert på menneskerettighetene.

Tyskland har en enorm tilstrømming av muslimske asylsøkere, flyktninger og arbeidsinnvandrere til et land som allerede huser millioner av muslimer. Ifølge en rapport fra London School of Economics lever 15 prosent av Tysklands befolkning i fattigdom. Nesten en femdel av arbeidsstokken i landet tjener under 450 euro i måneden uten rett til pensjon, dagpengeopptjening eller feriepenger. I denne situasjonen dukket protestbevegelsen Pegida opp. Den ble gjenstand for forbundskansler Angela Merkels oppmerksomhet i hennes nyttårstale der hun sa at populismens viktigste næring er følelsen av at noen ”der oppe” styrer over hodene på folk. Det hun så bort fra, er at hun dermed ga næring til elitære oppfatningene om at folkelig kritikk er basert på følelser som hat og frykt, og at ”populistiske” argumenter befinner seg hensides all fornuft.

Og her er Merkel helt samstemt med de øvrige, politisk korrekte elitene i Europa, også den norske, som i dagene før og rundt redaksjonsdrapene i Paris rykket ut med ”brannslokkings- kronikker” av såkalte Tysklands-kjennere i flere av hovedstadsavisene. Der fikk de vist hvor ”fremmedfiendtlig, innvandrerfiendtlig, nazistisk og fryktreden bevegelsen Pegida er. Den politisk korrekte professor Noralv Veggeland skrev en kommentar i Klassekampen at Pegida er en rasistisk organisasjon som dyrker nasjonalisme, kristendom og antiparlamentarisme ved å fremme folkeavstemninger som alternativ til parlamentarisme. I Aftenposten skrev litteraturprofessor (sic) Elin Nesje Vestli en kronikk med tittelen ”Pegida er ikke Tyskland”. Hun beskriver bevegelsens tilhengere i vanlig psykologiserende vendinger, altså at de er drevet av angst og skepsis mot alt som er nytt og annerledes, og hun mante fram faren fra høyrepopulistiske bevegelser som en trussel mot demokratiet.

Til Aftenpostens ”forsvar” skal det dog sies at de norske medienes ”ytringsfrihetsmaskot”, Hege Storhaug, fikk slippe til med et motinnlegg der hun påpekte at Pegida er mot hatpredikanter, mot sharia og parallellsamfunn. Ifølge Storhaug frykter nesten tre av fire tyskere den pågående utbredelsen av islam i landet. Hvorfor vil ikke etablissementet ta innover seg islams problemer med å tilpasse seg moderne samfunn, og hvorfor ønsker man å å fortsette en inhuman, økonomisk asylinnvandring drevet fram av organiserte, skruppelløse menneskesmuglere?, spurte Storhaug. Hun får neppe svar.

Beskrivelsene foran viser at ytringsfriheten, som grunnleggende maktkritikk, kun er en formalitet i de tre nevnte landene, Norge, Sverige og Tyskland. Tilstanden er neppe forskjellig i resten av EU-området. Europas politiske eliter eliminerer altså kritikk ved å suspendere ytringsfriheten som politisk maktkritikk. Ytringsfrihet er for dem knapt retten til å krenke og kun aktuell i festtaler, eller som skuebrød, når folk fra den nymuslimske vekkelsesbevegelsen likviderer redaksjonsmedlemmer i Frankrike eller kapper hodet av saksløse folk. Den alvorligste trusselen mot ytringsfriheten kommer ikke fra den globale islam-vekkelsen, men fra de politisk korrekte elitene i Vesten. De representerer en pervertert ytringsfrihet som har klare likhetstrekk med den ”ytringsfriheten” som eksisterte i sovjetsamfunnet. Og de anvender stalinismens ultimate argument når opinionen murrer. Da trekker de fram ”grumsete udemokratiske krefter” og gjenferdet av Holocaust som skal få alle kritiske stemmer mot elitenes ”framtidsrettede” og globalistiske ”tusenårsrike” til å forstumme.